PILS – Parkveien Idrettslag & Sport

Kai. Maken til usymp spiller skal man lete lenge etter. Og da Zorro'en var tatt fra han hadde han ikke mer å by på heller.

Vi fortsetter sesongoppkjøringen slik vi har gjort hittil – med å gå på store smeller. Etter kampen på lørdag var det mange hengehoder i garderoben og tilståelsene og erkjennelsene kom på løpende bånd. Her var det spillere som hadde drukket en hel pils mer enn de to lovlige på quizen dagen før, her var det spillere som hadde sovet dårlig natten før kampdag og her var det spillere som ikke hadde spist ordentlig. Skylden ble jevnt fordelt utover laget og det lå an til å bli en skikkelig dårlig stemning på festbanketten hos #22  senere på kvelden. Men så snakket vi med en av spillerne på det andre laget som fortalte oss noe som snudde opp ned på stemningen og som satte innsatsen vår i et helt annet og meget positivt lys. Men først kampen. Vi skulle altså spille mot Dverg 2 som spiller i 5. div avd C, og vi skulle endelig matches mot noen ned mot vårt eget nivå.

Første omgang startet som de ofte gjør for PILS. Vi går utpå banen med lav puls, halvveis oppvarmet og den naive troen om at seieren er i lommen bare ved å ta på seg den vakre drakten og stå på banen. Vi ble truffet av et godstog og ble regelrett rundspilt og rævvkjørt etter alle kunstens regler. Vi ble presset ned og over eget rundvant, og ble fintet langt opp på tribunen av zorrosvingene til den selvutnevnte zorrokongen Kai hos Dverg. Hadde det ikke vært for at Wildthing gjorde tidenes match og sto som en levende mur (dog med et og annet hull) gikk vi til pause med 0-7. Angrepsmessig hadde vi knapt vært over på Dvergs banehalvdel.

I pausen tok vi et kraftig oppgjør med oss selv og ble enige om at vi virkelig måtte gå i oss selv og hente frem det vi faktisk klarer på treningene. Coach kom også med et tips om at zorroKai faktisk bare kan zorro, og hvis man går i kroppen på han så har han ikke mer innebandy å by på. Og det var et helt nytt PILS som entret banen i denne omgangen. Her var det fighting og oppofrelse av en annen dimensjon, og vi leverte vårt beste spill noensinne. ZorroKai ble kropstaklet hver gang han hadde ballen og fikk ikke til noe annet enn å sutre og klage til dommeren. Forsvarsspillet fungerte tilnærmet perfekt, og vi kom til og med til avslutninger i angrep. Wildthing fortsatte storpsillet, og da dommeren blåste til ny pause hadde vi sluppet inn to fattige mål, men ikke scoret selv. 0-9.

Tredje periode begynte som andre periode og zorroKai ble surere og surere. Wildthing var høyt og lavt og med litt mindre stress i angrep hadde vi puttet et par også. Siste halvdel av omgangen merket vi at kondisen fremdeles er på nivå med noen som nettopp har begynt å trene etter ti år på rævva i sofaen, og i tillegg var humøret dalende og tankene vandret mot festbanketten som bare var minutter unna, og zorroKai klarte å sutre til seg noen billige frislag. Det ble derfor noen baklengs på slutten og sluttresultatet ble vel 0-12 eller 0-13.

Men – etter at skylden var fordelt i garderoben og alle egentlig var kjempemisfornøyde med egen innsats, snakket vi altså med en av de mer sympatiske motspillerne og han kunne fortelle at de spillerne vi møtte spilte alle på førstelaget og de spilte i 3. div. De hadde faktisk rykket opp til 2. div forrige sesong, men takket nei til spill der. Da ble plutselig vår egen innsats en helt annen, og vi hadde faktisk (med unntak av førsteomgangen) gjort en kjempeinnsats!

Lærdom å ta med seg fra denne kampen:
- Når dommeren blåser ser man på denne slik at man finner ut hvilken vei ballen skal spilles
- Tråkking i egen målgård er for nybegynnere, og det er ikke vi lenger
- Det er lov å spille ballen tilbake til den man fikk pasning fra – også bakover på banen
- Zorrospillere blir helt satt ut bare man går i kroppen på dem

Man of the match: Wildthing

Kampens virkelige pluss: Vi slapp ikke inn et eneste mål på returer

Alternativt referat (som en fortsettelse fra banketten): Wildthing og vingene hadde tidenes kamp, men de talentløse backene ødela alle muligheter for en jevn kamp. De klarte ikke stoppe et eneste skuddforsøk, og pasningene var hinsides håpløse.