PILS – Parkveien Idrettslag & Sport

Romsås – PILS 5-3 (2-0, 2-0, 1-3)

Kong Sverre var på plass

Halvveis til Gjøvik, langt pokkerivold mellom masse ghettoblokker og skjult bak en byggeplass fant vi til slutt Romsåshallen hvor vi skulle møte Romsås. Alle vet at Romsås hjemme og borte er to vidt forskjellige ting, siden halvparten av gutta på laget har hjemmesoning og dermed kun kan spille hjemmekampene. Så også denne gangen. De hadde mobilisert hele laget og litt til for å møte bunnlaget PILS.

Første omgang åpner i et forrykende tempo, og vi skjønte raskt at vi møtte et lag med en sinnsyk løpskapasitet. Når til og med Ingar blir parkert løpsmessig har vi møtt våre overmenn. Og kampen satte seg etter hvert slik de fleste kampene gjør – motstanderen vår presser, og vi spiller forsvar og prøver oss på en og annen kontring når sjansen byr seg. Forskjellen fra denne kampen og tidligere kamper var bare at forsvaret vårt satt bedre enn noensinne og Wildthing stod som en mur igjen. Vi jobbet, løp og blokket som vi aldri hadde gjort før og fikk ikke mer enn to i sekken i hele omgangen. Vi hadde til og med et par visitter opp i motstanders målgård, og med litt mer tur hadde vi hadde hatt ett mål eller to også.

For en gangs skyld hadde ikke coachern så mye annet å si i pausen enn at vi skulle fortsette slik vi spilte, og akkurat det gjorde vi i andre omgang også. Den ble relativt lik som førsteomgangen med et voldsomt Romsåspress, og et PILS-forsvar som vi ikke har sett tidligere. Romsås scorte på to av sine sjanser, mens vi fremdeles ikke hadde marginene helt på vår side. Vi fikk også en sjanse til å spille i overtall midtveis i omgangen, men det eneste den ble brukt til var å vise at de hadde bedre løpskapasitet og ballkontroll enn oss.

Etter litt terping på hvordan man stiller opp for frislag, hadde ikke coachern nå heller noe annet å komme med i pausen enn at vi skulle fortsette som vi hadde gjort hittil i kampen. Men tredjeomgang skulle bli langt fra noen kopi av de to første. Forsvaret vårt satt fremdeles som bare det, og i denne omgangen hadde vi til og med fått stilt inn skuddsiktene våre litt bedre. Vi scorer to ganger og er virkelig i flyten, og Romsås er av den typen lag som ikke takler motgang, så geipene deres trekker bare lenger og lenger nedover. Men så snubler en av Romsås-spillerne i bena til Wildthing når han tar en benparade, og dommeren får det til å bli 2-min på skans under påstand av at han dyttet. Når dette skal føres inn i skjemaet finner de også ut at Wildthing er oppført med nummer 0, og det er ikke lov (kun numre mellom 1 og 99 er godkjent i kampskjemaene), så da får vi likesågodt en 2-min for det også. 3 mot 5 i to minutter i en periode hvor vi virkelig var i flyten passet ikke helt, og selv om de tre på banen gjør en heroisk innsats putter Romsås sitt femte 11 sekunder før utvisningsperioden er over. Vi hevner oss ved å påpeke at en av deres spillere er uten nummer, og de får en 2-min, men den fører ikke til noe annet enn litt løping. Vi scorer en gang til på slutten, og tar til og med ut keeper helt på slutten, men det skjer ikke noe mer og kampen ender 5-3. Men det ble skrevet historie i denne kampen også. Vi har aldri tapt med så lite før!

Målene våre ble scoret av Enno (Jor), Donald (Hanse med verdens vakreste assist) og Jor (skans).

Hele laget kan trekkes frem positivt denne gangen, men ekstra verdt å nevne er Donalds løping og jobbing, Aamodts finspill på centern og Wildthings kanoninnsats i mål. Om du står sånn hver gang familien er på tribunen, bør de være fast inventar på kampene våre!

Verdt å merke seg er også at Bjølsen tapte stort i går, og at vi derfor passerte dem på tabellen igjen og er atter en gang kun nest dårligst i Nord-Europa!