PILS – Parkveien Idrettslag & Sport

PILS – BMIL3 4-8 (3-3, 0-2, 1-3)

Tavlen etter kampslutt sett fra fansens vinkel (bildet er rappet fra Innebandygroupies blogg)

Jaggu er vi gode til å spå kampforløp i disse prematch-analysene våre! Kampen mot BMIL ble akkurat så fartsfylt, artig og underholdende som vi hadde fått ut av spåkulen på forhånd. Og det var som natt og dag i forhold til Bjølsen-kampen.

Første omgang startet dog helt likt som første kampen mot BMIL – de scorte nesten før de fleste hadde fått med seg at det var kamp på en lompe av et skudd fra midtbanen, og man begynte å lure på om vi ikke hadde kommet noe lenger og også denne kampen skulle bli en lang pine av en overkjøring. Men neida! Vi hadde bestemt oss for å prøve å spille en god del mer offensivt enn vi tidligere har gjort og møtte BMIL med et jagende press høyt oppe på deres banehalvdel, og det viste seg å være en effektiv oppskrift. BMIL fikk aldri roen til å etablere angrep mot oss, og vi fikk stadig store målsjanser. Og tre av dem ble også omsatt til mål. To ved Hanse (assist på den ene av Bög) og én ved undertegnede. Problemet var at hver gang vi scorte, så slappet vi litt for mye av og BMIL scorte rett etterpå og omgangen endte til slutt uavgjort. Men godfølelsen var virkelig på plass og vi var klare for å skape innebandyhistorie.

I andre omgang fortsatte vi derfor kjøret med høyt press og en fenomenal innsats av hele laget. Men litt av problemet er at der vi spiller oss til kjempesjanser og klarer å rote dem vekk pga manglende teknikk, scorer motstanderen, og derfor endte omgangen med at vi lå to bak. Fansen hadde i løpet av omgangen fått nok promille til at de begynte virkelig å bli hørbare, slik at stemningen på tribunen var så elektrisk at på banen føltes det som å spille i en heksegryte på linje med det man finner i et lokalderby i tyrkisk fotball.

To bak er ingenting i innebandy så vi gikk ut på banen med innstilling om å hente dem inn igjen, og jaget frem av den mer og mer høylytte fansen spilte vi oss til stadig nye sjanser. Problemet var igjen at vi bommet på sjansene, mens BMIL scorte. Snok puttet vårt fjerde og vi hadde fremdeles heng i kampen, men så fikk vi en unødvendig 2-minutter og måtte spille i undertall. Undertallsspillet satt som det skulle og vi unngikk mål i mot, men luften gikk litt ut av oss og vi begynte å merke at vi hadde opprettholdt et høyt press med mye løping gjennom hele kampen. Vi har fremdeles et par treninger igjen før vi har kondis på linje med en hest. Etter 2-minutteren fant vi derfor aldri helt tilbake til rytmen og BMIL punkterte kampen med et par scoringer på slutten.

Alt i alt var kampen et stort steg vekk fra den bedritne Bjølsen-kampen, og vi gjorde oss på ingen måte bort mot et avdelingens desidert beste lag. Press-taktikken satt som et skudd og med litt mer teknikk i kroppen kunne det blitt enda litt mer spennende. Artig var det også at det var offensivt vi var best denne gangen, og når vi får til å ha dagen både offensivt og defensivt på likt kan det bli kjempemoro.

Av de som skal trekkes frem i denne kampen er selvsagt fansen. Stemningen som ble laget på tribunen må være den beste stemningen som har vært på en femtedivisjonskamp i innebandy noensinne! I tillegg skal førsterekka i angrep ha credz for utrettelig jaging og for å ha spilt seg til haugevis av sjanser. Den rekka bestod av Harboe, Snok og (beskjedent nok) undertegnende.

Lørdagsmatch betydde selvsagt paaaty, og det tok ikke lang tid før laget var på nivået til fansen, og det har vel aldri tidligere vært lignende apres ski-stremning i klubbhuset.