Sandvika – PILS 6-5 (4-0, 1-1, 1-4)
Dette egner seg bedre i stuen enn på innebandybanen
På mandag kveld var det nok en gang duket for det lokale hatoppgjøret mellom PILS og Sandvika. Som vi var inne på i prematchartikkelen i forrige uke foregikk kampen i Sandvikas treningstid i Grilltønna på den forferdelige parketten. Mandag kveld er ingen god dag for PILS’ spillere pga diverse harde helgeaktiviteter, men det var ikke det som felte oss denne gangen. Det var nemlig det vanlige PILS-problemet med at vi trenger en omgang på å skjønne at det er match.
Pga vår høye profilering og verbale sleivspark her på sidene er PILS et lag som ingen av motstanderne våre ønsker å tape mot (Eller hva Holmlia?). Så også i denne kampen mot Sandvika. Vi hadde speidere på lørdagens oppgjør mellom Høybråten/Stovner og Sandvika, og hadde de stilt med samme lag på mandag som de gjorde da, hadde denne kampen blitt en tur i parken på samme måte som sesongstarten mot Nannestad. Men Sandvika hadde stablet på bena alt som kunne krype og gå av mannskap, Svein trosset trusler og dukket opp med politieskorte, Trygve hadde latt den viktige Lacrosse-treningen fare og de hadde til og med plassert en fyr med keepermateriale i mål.
Kampen startet og vi minnet mest om en utgave av oss selv man skal tilbake til debutkampen vår mot BMIL i fjor for å finne maken til. Vi spilte med skyhøye skuldre og la oss bakpå i noe som så ut som et feigt forsøk på å forsvare oss til et hederlig resultat. Stikk i strid med den agressive målsetningen vi egentlig hadde med å forsøke å styre kampen inn i vårt spor. Vi ble liggende på mellomdistanse – ikke nærme nok til å demme opp for skudd eller takle forsøkene til Sandvika med å spille inn i midten, og ikke langt nok unna til at vi kunne hjelpe medspillerne våre. Og når vi endelig fikk tak i ballen sleivet vi den vekk på klønete måter rett i motstandernes kølle, over vantet eller rett på keeper de få avslutningene vi flakset oss til å komme til. Det gikk som det måtte gå og vi hadde flaks som ikke fikk flere enn fire i fleisen i løpet av de første 20.
Andre omgang startet akkurat likt, men nå hadde vi endelig skjønt at det var match og at vi hadde problemer, så noen minutter ut i omgangen justerte vi på rekkene og bestemte oss for å presse høyere. Vi så at spesielt andrerekken til Sandvika kunne få problemer om vi stresset dem mer. Og det fungerte slik det var planlagt. Vi spilte oss mer inn i kampen, kom på flere farlige visitter på Sandvikas banehalvdel og tettet bedre igjen i forsvar. Tallenes tale er klar. Omgangen endte uavgjort.
I siste omgang begynte vi å bli ordentlig varme, samtidig som Sandvika begynte å merke kjøret. Stadig mer av spillet foregikk på deres halvdel og angrepsspillet deres endret seg fra etablert press med hele laget til kontringer med maks tre spillere i angrep. Vi spiste sakte og sikkert innpå dem, men det kokte litt også og vi fikk en straffe i mot som satte oss litt tilbake da vi egentlig følte at vi bare skulle sette inn femtegir og dra fra dem. På slutten tok vi ut keeper og scorte enda et mål og var nå bare ett bak og gikk for uavgjort, men Sandvika var rutinerte og fikk rodd det i land atter en gang. Etter snart 10 oppgjør har vi enda tilgode å tukte Sandvika – men vi har heldigvis et oppgjør igjen på vårt eget dekke senere i sesongen. Da blir det andre boller!
Nå ser vi frem mot neste lørdags oppgjør mot H/S i Ultras Stovners lekegrind! Vi kommer tilbake med synsing om den matchen i løpet av neste uke.
