HSIL3 – PILS 3-2 (2-0, 0-2, 1-0)
ugh-ugh
Skuffelser har heldigvis den egenskapen at de går over etter hvert, bare man får ting på avstand. Så også med matchen mot Høybråten/Stovner/Linderud som foreløpig føyer seg inn i PILS’ ferske historiebok som det sureste tapet vi har opplevd. Det har nå gått såpass mange dager siden at det er på tide å gjenoppleve smerten og komme med et referat.
Dette første avsnittet i matchreferatet kan egentlig kopieres fra alle de andre matchreferatene våre – vi klarer ikke gå ut på banen med høyt nok tenningsnivå i begynnelsen av kampen og havner bakpå omtrent før andre enn tekningssnoken har vært borti ballen. I stedet for å bestemme oss for at vi skal presse høyt med hele laget eller annen variant som hele laget går inn for, legger vi oss på en forsiktig mellomting av alt og føler oss frem og får stor strekk i laget. Uten at de fleste har tilstrekkelig tenningsnivå fører det i tillegg til at ingen trår til skikkelig og vi blir passive i forsøkene både på å spille oss til sjanser, men ikke minst når det er snakk om å vinne tilbake ballen når vi kløner det til. HSIL scorer enda en gang før alle rekkene våre har vært utpå alle de 15 byttene som trengs før hele laget har kommet opp på akseptabel tenning og resten av omgangen renner ut uten at vi hverken gjør oss bort noe mer eller skremmer noen.
Andreomgang derimot, er helt annen enn førsteomgang. Det å ligge under med to mål er ingen umulig oppgave og vi bestemmer oss for å flytte laget oppover på banen og kline til. Vi overtar mer og mer av spillet og kommer til den ene gedigne sjansen etter den andre, og hadde det ikke vært for at keeperen til HSIL er imponerende god hadde vi ledet overlegent. Nå skal det sies at keeperen til HSIL var god nede i målet, og hadde vi fått løftet flere av skuddene våre litt mer mot kryssene hadde vi nok ikke fått han til å fremstå som den muren han virket til tider. Men han skal ha for at han var mer offensivt ute i duellene enn de fleste andre keepere vi har møtt, og tok oss på sengen ved hjelp av det i flere av de opplagte sjansene våre. Lommis og Kinder klarte i hvert fall å lure han to ganger og ved pause stod det 2-2 og vi var fullt på høyden igjen. Spesielt med tanke på at vi hadde overtatt initiativet i kampen – det meste av spillet foregikk på HSILs halvdel med oss i førersetet og vi klarte å ufarliggjøre kontringene deres.
Tredjeomgang blir veldig lik som andreomgangen. Vi styrer og HSIL kontrer innimellom, men vi får aldri hull på den fordymte byllen (eller ser aldri noe til ketchupeffekten om du vil) og det begynner å bre seg en anelse frustrasjon inn i laget ettersom klokken tikker mot fulltid og vi stanger og stanger uten å få uttelling. Etter hvert begynner det også å koke litt i toppen til noen og enhver, og de grepene som gjøres på slutten for å avgjøre det hele i vår favør skaper nesten mer kaos enn de er effektive. I det tavlen viser 19:27 kommer tidenes indianerpasning fra vårt eget rundvant 45 grader inn foran målet vårt hvor det står to HSIL-spillere alene. Han som mottar den klokkeklare gavepasningen setter ballen kaldt inn i målet vårt og vi ryker på tidenes sureste tap.
Den dagen vi klarer å gå ut på banen og være i matchmodus fra første tekning kommer vi aldri til å oppleve dette igjen!
